Dag 10 - Dinosaurar og avreise

Vi skulle vere ferdig utsjekka til elleve så her er det ingen kjære mor. Litt smågroggy etter gårsdagen var det tungt å stå opp men det gikk no på et vis. Vi fikk raska sammen det vi hadde og trykt det nedi koffertane og tipsa vaskedama for siste gang. Vi reiv i 4 dollar.

Cathrine var overbevist om at kofferten hennes for lengst hadde passert 20 kg(overlast), men det fikk no bare vere. Bagasjen blei parkert på et lager på hotellet og vi la ut det som skulle bli ei lang reise til verdens største museum – Museum of Natural History New York.

Arbeidet i undergrunnen pågikk også i dag så vi blei sendt på en rundtur i Brooklyn som vanlig. Deretter skifta vi til et tog på Rockefeller Center som skulle bringe oss museumet på 81st street. Undertegna hadde slurva en anelse då undergunnskartet blei studert, så vi klarte å slenge oss på et ekspresstog, som til vår store overraskelse suste i stor fart rett forbi stoppet vårt. Godt forvirra og oppgitt hoppa vi av på første stopp som var milevis fra museumet. Då var det bare å hive seg på et lokaltog, som snirkla seg tilbake i sneglefart med stopp på samtlige stasjonar.

Klokka var ett før vi endelig kom oss inn porten og det blei bestemt at vi kun hadde to timar på å pløye gjennom museet. Det er jo i seg sjøl uhørt, og fullstendig umulig skulle det vise seg men vi gjorde et tappert forsøk. Første etasje kunne by på månevandring, univers, skapelse og masse sånt gøy. Museumsfolka skal ha mykje skryt, der ansatte som for det meste var kloningar av Knut Jørgen Røed Ødegård, kommer opp på eige initiativ og forteller med stor innlevelse. Sjølve utstillingane var storstilte, imponerande og tidvis overvelmande. Vi forvilla oss blant anna inn i en stor hall med sjødyr, der vi blei overraska av en full-sized, 25 meter lang blåkval som hang fra taket. Eg holdt på å tryne då eg såg den.

Vi følte vi hadde vore effektive i denne etasjen, men klokka viste at vi kun hadde en god halvtime igjen då vi skulle bevege oss vidare. Vi hoppa galant over andre og tredje og tok heisen til godsakene i fjerde etasje. Etter å ha sugd til oss inntrykkene av T-Rex-fossil og andre store dinosaura i rekordfart, pakka vi sakene og bevegde oss ned i undergrunnen igjen.

Brooklyn Bridge stod for tur og det hadde selvfølgelig begynt å regne. Godt frustrerte kjøpte vi oss paraply for vi skulle over brua. Det viste seg å bli en spesiell opplevelse for utsikta fikk et heilt spesielt preg i regnværet. Gode bilder blei det òg så dette blei en vellykka tur. Vi kom oss aldri skikkelig i land på Brooklyn-sida, men vi fikk passert elva.

Der fikk vi et lite blinkskudd av Manhattan Bridge òg.

Tida var i ferd med å løpe i fra oss for avreise var i emning. Vi kom oss tilbake til hotellet der dei ringte etter en sånn bilserviceting som dei tilbyr. Det kosta oss 45 dollar og vi blei kjørt direkte til JFK Flyplass. Det var litt vemodig å forlate byen, sida den hadde så mykje meir å tilby. Men det skal no siast at vi var blitt litt metta for dinna gang. Sjøl om vi hadde hatt ti dagar på oss, er det likevel begrensa kor mykje en kropp tåla, så vi måtte gi slipp på nokken av planane våre. Det blei et lite eventyr, der vi har lært mest om ka vi ikkje skal gjøre i dinna byen. Vi kan bl. a. spandere på oss et par tusenlappa til slik at vi kanskje slipper enda et opphold i Chinatown. Men det blir nok ei stund til.

Bye, bye New York, vi seest nok sikkert igjen.

Dag 9 - Central Park og svette guttunger

Det har av uvisse grunnar blitt utsatt til nest siste dag, men endelig er det tid for en heil dag i Central Park. Subwayen var blitt satt på jobben å frakte oss opp til den kjente parken, men det skulle vise seg å ikkje vere heilt uproblematisk. Etter å ha venta på det såkalte F-toget, i nokke som virka som en evighet, viste det seg at det ikkje kom ”due to construction”. Vi blei derfor ruta til Jay street i Brooklyn før vi fikk lov å sette kursen mot Central Park.

Vi jumpa av ved Rockefeller Center for å knipse litt flotte bilder og mimre tilbake til Alene Hjemme 2. På denne tid var det på tide med frokost. Sultne som vi var fant vi ut at det var en god idè å ete kinamat i lausvekt. Legg merke til blekkspruten.

Turen gikk vidare nordover mot Central Park. Området vi no beveger oss i er av det meir snasne slaget og huser kjente merker som Louis Vutton, Armani, Gucci, Gant, Prada for å nevne nokken. Her spratt vi òg innom en Hennes og Mauritz av alle ting for å kjøpe ei bukse og bokser til meg.

Apple har bl.a. hovedkvarter her. Det var tjukt i folk der inne og vi måtte stå i kø både for å komme inn og ut.

Til Cathis store glede inneholder Central Park blant anna en dyrepark. Det blei beslutta at dette skulle vere første stopp. Her var Aaaaawww-faktoren høg og vi fikk med oss bl.a. flaggermus, pingvinar, snøleopardar og tallause apekattar. Det var i tillegg et sel-show som fikk masse applaus fra publikum.

Resten av ettermiddagen gikk egentlig med til å ta det med ro og vandre rundt om kring. Vi leide også en gutt til å frakte oss rundt i parken på sykkelen sin då vi blei slitne i beina. Han blei ganske varm, og vi såg at han sleit voldsomt så vi betalte han 50 dollar.

Eg hadde et ønske om å vandre Brooklyn Bridge i skumringa utpå kvelden, nokke som viste seg å ikkje gå heilt i havn. Vi hadde somla for mykje så det var kokmørkt då vi endelig kom tilbake, så idèen om brovandringa måtte skrinleggast. Det var et skikkelig slag for baugen, men då skuffelsen hadde gitt seg, tok vi oss en tur ut får å ete et siste kveldsmåltid i New York for dinna gang. Vi drakk alkohol til maten, og etter over ei veke med intens trakking var det ikkje mykje vi tålte. Vi satt til stengetid og svimla oss heim igjen i to-tida. I morra er det Naturhistorisk Museum og et nytt forsøk på brovandring som står for tur. Og heimreise då.

Eg avslutter med et bilde av en veldig gøy limo.

Dag 8 - Help, I have cut myself

I dag fikk vi virkelig kjenne på kroppen korleis det kan regne i dinna byen. Som Cathi så godt lika å sei; "her er det enten flo eller fjære". Då vi kom ut av hotellet såg vi at været var truande så vi bestemte å gjøre inneting i dag. Vi fant oss en resturant nede på South Street Seaport der vi åt frokost. Der bestilte vi Cæsarsalat og kyllingsandwich og eg blei storfornøyd då eg såg størrelsen på kaffikoppane deira. (På bildet er det ikkje så imponerande men tro meg, den var schwær)

Min oppfatning av innesyslar omfattar i New York-sammenheng museum. Eg hadde sett meg ut et museum rett ved restauranten som heiter Bodies - the exhibition. Kort fortalt en mengde med kinesiske menneskekroppar som er spruta full med silikon eller nokke sånt, slik at vi får sjå alle indre organ og sånne ting når resten av kroppen råtnar vekk. M.a.o. - masse kule bilder.

Men den gang ei. Prisen var litt voldsom så den billigste erstatninga i verden blei et kjøpesenter nede på pir 17. Her møtte vi atter en gang et syn som vi ikkje venta. I andre etasje rett etter rulletrappa er det fortsatt jul i New York. En stor og flott, og så stivpynta butikk at kan konkurrere med juleheimen til mamma, full med alskens juleeffekta stod og lyste i mot oss. Vi har slutta å forundre oss over merkfundige fakter i denne byen så vi valgte å akseptere at det bare er sånn. Vi tok oss en tur inn.

Etter nokken timar på kjøpesenter bar det heim att til hotellet for å gjøre seg klar til kveldens høgdepunkt - Inception på kino i Battery Park. Det gleda vi oss stort til, men først måtte vi innom et apotek på veien. Apotek er en finurlig ting i junaiten. Dersom du skulle våkne opp ei natt og finne ut at du trenge bleier, sylteagurk, eller kanskje en seks-pakning øl som du blandar med veldig lett tilgjengelige sovepillar er det bare å ta turen. Til alle døgnets tider.

Amerikanerane liker at ting er convenient her på andre sida av dammen. Det gøyaste innslaget i butikken må vere sjøldiagnoseringsavdelinga, som er merka under den treffande overskrifta; What's wrong?

Her finn vi alle verdens kurar pakka inn i convenient innpakking med ei merking som en skulle tro norske filmoversetterar står bak.

- Help, I have a headache

- Help, I can't sleep

- Help, I have an aching body

- Help, I have a blister

- Help, I have allergies

og til slutt, min personlige favoritt;

- Help, I have cut myself

Ingen skal påstå at ting er vanskelig i dette landet.

Vel, et gnagsårplaster og et par øl rikare gikk vi derifra og blei plutselig oppmerksom på nokke som må vere verdens koseligste politibil.

Den går under det treffande navnet "Interceptor 3".

Vi kom oss omsider tilbake til hotellet for å gjøre oss klar til kveldens høgdepunkt. Vi hadde peika oss ut en kino i gåavstand fra hotellet. Men i det vi begynte på turen, opna himmelen seg på ekte filmvis og vi blei ståande fast under nærmaste tak - Manhattan Bridge. Det lynte òg. Masse.

Vi begynte å sjå oss etter Taxi, men beit oss fort merke i at Taxi-sjåførane ikkje beveger seg inn i Chinatown av eiga fri vilje. Vi blei ståande ei stund men Cathi fikk lurt en til å stoppe til slutt. Turen gikk mot nevnte Battery Park der det kosta 26 dollar for billettane. Vi er for lengst blitt vant til at det er norske prisar i denne byen. Vi kjøpte to medium brus og ei stor bøtte amerikansk popcorn med smør. Eg tør ikkje tenke på ka stor brus betyr.

Filmen var flott, om enn litt lang midt på natta. Nokke en av oss sleit litt med. Men to og en halv time seinare var vi godt nøgde og begynte nedstigninga til bakkeplan igjen. Vi glømte å ta bilder på vei opp så vi bestemte å gjøre det på ut. Vi måtte først ned ei trapp..

så ei trapp til..

så ei trapp til..

før vi rulla ned den siste og ut i frihet. Kjekt.

Vi praia en taxi der sjåføren som vanlig ikkje hadde peiling på kor hotellet var. Han tipsa seg sjøl, nokke eg hadde liten sansen for. I morra håper vi på bedre vær for då skal vi i Central Park. Ciao.

Dag 7 - Sex, galne vitenskapsmenn og musikal

Titusenvis av skritt på ei god veke har begynt sette preg på både kropp og sjel, så morningane blir lengre og lengre på oss. Vi begynte rolig med en tur innom Shiseidodama ved sida av for å sjå på alskens dullekremmar fra orienten. Prisane var forholdsvis stive sjøl i tjukkaste Chinatown så vi bestemte oss for å tygge litt på det. Turen gikk vidare til fifth avenue som vi hadde peika oss ut dagens shoppested. Ryktet skulle ha det til at her var det mykje å velge i.

Det er ikkje så fjernt fra sannheten for her kom vi forsyne meg over et heilt kvartal via til dullekremmar deriblant Shiseido. Prisane her banka Shiseidodama i Chinatown så dagens første utgiftspost blei her. Cathi kjøpte massevis med kremmar og eg drista meg til å investere i barberkrem og skrubb. Som eg må innrømme fungerar fantastisk.

På vei ned nevnte aveny snubla vi også borti et artig lite museum med det hyggelige navnet Museum of Sex. Vi måtte inn og kike littegrann og her var det masse kjekke ting. Men for å få tilgang til godsakene måtte vi ut med 16 dollar. Ikkje så galen pris, men det blei vedtatt å ta igjen museumet på et seinare tidspunkt.

Lenger nedi i streeten slo puppyradaren til Cathi inn for plutselig gikk vi forbi et butikkvindu stappa fullt i sprell levande kvalpeungar. Det var en dyrebutikk med utstilling og Cathi gikk i fistel. Mannen i butikken var veldig pratsom og var tidlig ute med å fortelle oss at vi kunne få Shitzupuddelen med oss heim for 850 dollar.

Han skjønte fort at det ikkje var aktuelt, men det hindra ikkje han i å sosialisere. Det var en mann med masse meininga om innvandring (han var innvandrer sjøl), og integrering. I følge han var muslima og russera i ferd med å ta over byen, nokke han var særs misfornøyd med. Men sjøl om samtaleemnet var nokke betent, var det et hyggelig møte, og vi forlot butikken med lovnader om å komme igjen når vi vant i lotto.

Det ville nesten vore for gale om vi hadde besøkt New York uten å ta en tur innom Perry st og Grove st. Dette ligger i Greenwich village, et område i byen som vi var begynt å nærme oss. Perry st 66 er ei adresse som ringer ei bjelle i mang et kvinnehjerte, deriblant Cathi sitt. Det er nemlig åsted for en bråte farvellkyss i Sex og Singelliv og for øvrig Carrie Bradshaws leilighet.

Dei som faktisk bor der har sett seg lei av at fremmede flokkar seg på prammen deira og har hengt opp et hyggelig skilt med "No trespassing" inngravert. Dei har også sett sitt snitt til å kreve en aldri så liten donasjon fra dei som insisterer på å fotografere leiligheta, som skal gå til dyrebeskyttelsen. Nokke Cathi syns var heilt fint.

I samme nabolag fins også en litt mindre kjent adresse som heiter Bedford and Grove. Dei lærde strides enda, men ryktet skal ha det til at dette er adressa til Friends-leilighetene. Vi syns likheten var slåande og var fornøyd med det. Et obligatorisk bilde var med på å dokumentere også dette. Vi møtte for øvrig en dansk familie i samme ærend, som insisterte på å snakke engelsk til oss sjøl etter nasjonaliteten vår var blitt gjort kjent.

Sulten gjorde seg no gjeldande, så vi begynte leitinga etter en matkilde i nærheten. Valget falt på en Mexicano-sjappe der vi bestilte lokalt øl og fisketaco. Maten var god men lefsene smakte mold. Eg blei ekstra misfornøyd då eg såg ka som befant seg på hi sida av gata.

Det såg virkelig ut som en plass for meg der klientellet består av både oppdagera og galne vitenskapsmenn. Legg spesielt merke til at restauranten er kledelig besmykka av sjarmerande skjellettmanna på taket. Vi skal definetivt tilbake til Greenwich Village.

Ditta hadde blitt en dag med masse sulling, og klokka var begynt å tikke fra oss. Vår livs første Broadway-musikal stod nemlig på plakaten. Rock of Ages. En kjapp tur tilbake til hotellet for å pudre nesen måtte til, før vi småsprang tilbake til undergrunnen som skulle bringe oss til Times Square. Vi rakk det i så siste liten at vi måtte velge mellom å kjøpe kosedrinkar eller få med oss opningsnummeret. Vi valgte det siste og angra ikkje.

Dei imponerte stort, og framføringa var utrolig profesjonell. Timing og koreografi var på plass og eg irriterte meg grønn over at eg blei nekta å ta bilder av av arrangørane. Hovedpersonen var visstnok en Constantine som vant Idol en gang i tida og gjorde en rolle han har fått massevis med prisar for. Det som skal siast å vere det største nedsiget må vere gjengen med hobbyfyllika som satt et par rader bortafor oss. Eg tenkte med meg at ditta måtte vere en gjeng med shitkids som overhode ikkje hadde skjønt at en ikkje skal føre dialog med skuespillarane på scena. Det gikk greit å ignorere dei, men då forestillinga var over og eg gjorde meg klar til å sende stygge blikk til dei på vei ut, såg eg til min store overraskelse(eller forskrekkelse), at ditta var alt anna enn shitkids. Dei var dobbelt så gamle som oss og Cathi var hellig overbevist om at dei var ungkarer heile gjengen.

Cathi var likevel i himmelen og vi var begge godt nøgde med vårt første ekte Broadwayshow.

Dag 6 - Gnagsår og begravelse

Då vi bestilte reisa syns vi det var en god idè å spare peng på hotellet. Dette resulterte i at vi havna i Chinatown, nokke skulle vise seg i bli en spesiell opplevelse. Det første vi beit oss merke i var lukta som gjennomsyrar heile gata. Den er ei blanding mat, krydder, rå fisk, svette kinesera og eksos. Det merkelige er at denne herlige miksturen luktar bekymringsverdig likt EWOS. Hm.

Anyways, ditta har no blitt en vanesak, men det vi aldri kommer over er at vi på mange måtar forlater USA i det vi går inn i gata vår. Vi er plutselig i Kina. Vi er dei einaste kvite og må fint finne oss i at at gamle krokrygga damer harker og spytter megaklyser i bakken rett framfor oss, eller at gamle menn betrakter oss med isblikk. Det er vel bare slik skikken deira er.

I det vi forlot hotellet i dag blei vi oppmerksom på en voldsom jamring nedi veien. Det viste seg å vere en begravelse der et jamrekor med masse rare kinesiske jamreinstrument hadde møtt opp. Sammen med fleire titalls kliss like, svarte bilar. Eg snikfotograferte litt av følget, men fikk bare med meg en brøkdel. Det var et sinnsykt stort oppmøte som eg meiner kun kan vere en mafiaboss verdig. Men fikk meg ikkje til å spørre.

Vi tenkte å fortsette dagen med shoppemaratonet vårt, hadde satt av litt tid småfolket. Turen gikk først til kjempebutikken Toys R' Us. Himmelen for alle som ikkje er blitt for voksne. Vi snakker tre-etasjers leikebutikk, som kunne skilte med Empire State i Lego, en full-size T-Rex og et Pariserhjul. Og no snakka eg ikkje om en billig etterligning, men en ekte karusell midt i butikken, sånn i tilfellet ungane skulle gå lei av alle leikane.

No var det tid for museum nr to. Johoo. Valget hadde falt på Ripleys Utrolige Verden som tar føre seg verdens merkfundige ting og tang som har hendt opp igjåna historia. Det var litt skuff, men nokken gøye ting møtte vi no på som torturredskap fra middelalderen, krympehoder fra Amazonas og et visstnok heilt ekte halvt hode fra et stakkars forskningsprosjekt fra 1800-tallet.

Resten av dagen blei via til forholdsvis begivningsfattig shopping på Fashion Avenue før vi avslutta kvelden med en tolvpakning Corona til 16 dollar for å døyve smerter i ledd, rygg og tær.